The Blob.

Når det gjelder filmen som handler om invasjon av romvesener, hva er det som dukker opp i hodet ditt når du hører ordet "romvesen"? Det som folk tenker på først er f.eks. grønne romvesener som har et stort ovalformet hode med store øyne, og som kommer til oss via saucer-shapede romskip og som er fra mars. Men når det gjelder "The Blob" så er det en helt annen historie fordi "The Blob" er nemlig ikke et sånt romvesen som har alle de klisjeéne jeg har nevnt. Den er isteden en klump med slim som ikke har noen øyne eller synlig hjerne og som spiser mennesker og for hvert menneske den får, jo mer rødere og større blir den.
Dagens film er "The Blob" som skal anmeldes og nå er jeg oppe i 20 anmeldelser, så heng på og se hva som skjer.

Filmen handler om en komet som kommer til jorden, og ut av den kommer det en klump med rom-slim som er sulten på mennesker. Jeg har nettopp fortalt hva som skjer med den når den spiser mennesker, men det jeg ikke fortalte er at menneskene blir oppløst hvis de blir tatt av blobben. Får å holde det kort og godt: prøv og forestille deg at du er fanget inne i en stor bolle med gelé, men inni denne geléen så blir kroppen din oppløst og du dør.
Noen ungdommer oppdager blobben og prøver å advare politiet og folket, men ingen tror på dem pga. deres "umodne holdning til samfunnet." Så filmen blir opptil noen ungdommer å redde byen fra å bli tatt over av en stor, rød klump med romslim.

Plottet høres litt rar ut når man tenker på det, men dette er jo en romvesen film, så her kan alt skje. Dette er også et av de første filmene som hadde ungdommer i hovedrollen fordi på 10-50 tallet, så var det mer vanlig at filmene skulle ha voksne som hovedpersoner.
En av ungdommene er spilt av Steve McQueen som er en av hovedgrunnene til at jeg liker filmen så godt. Han spiller troverdig og du føler at han ikke vil bli spist av blobben. Selv om han spiller ungdom, så var han allikevel 28 år når han spilte i filmen. De andre skuespillerne er også flinke, men Steve McQueen og blobben er dessverre de som stjeler showet, så du gir ikke like mye sympati til alle figurene når det er Steve og blobben som gir deg mest oppmerksomhet.

Filmen er fra 1958, og alt ved filmen er også i 50-talls stil. For eksempel så er klærne, bilene, bygningene/husene og måten folk snakker på 50-talls. Alt er så 50-talls at det har på en måte blitt om til sin egen klisjé.
Selv om skuespillet er bra, så er det noen ganger at spesialeffektene ser bra ut, men noen ganger kan man se at noe er papp eller kunstig. Men det gjelder å huske på at dette var før i tiden og da hadde man ikke CG eller noen lignende spesialeffekt.
Hvis det var en ting med filmen jeg ikke var fornøyd med, så var det at man ikke fikk se at folk ble oppløst inne i blobben. Man fikk se at folk ble tatt av blobben og at blobben var på noen, men det jeg mener er at man ikke fikk se hvordan man så ut inne i blobben når du ble spist og var på vei til å dø. Filmen inneholder også lite skrekk til å være kategorisert som en Sci-Fi-horror film, men til gjengjeld så er det spenning i filmen og du føler hvordan situasjonen er på bygda når blobben angriper den.

Bottom Line: Filmen er ellers kjempegod og min favoritt "Alien-Invader-Movie. Simpelthen en klassiker!
Karakter: 8/10 (God).

Easy Rider.

På 60-tallet var det litt av hvert. For eksempel månelandingen, men her skal vi ikke snakke om det, men om filmer fra 60-tallet. Det har vært filmer som "Fistful of Dollars", "For a Few Dollars More" og "The Good, The Bad and The Ugly" som alle har vært laget av Sergio Leonne, og komedien "It's a Mad, Mad, Mad, Mad World" er også en film fra 60-tallet som også var bra. Men hvis det er noe fra 60-tallet jeg ikke likte, så var det hippie filmen "Easy Rider." Filmen er fra 1969 og er kjent som en "road movie" eller som en kultfilm om hippier. Er du nysgjerrig på hvorfor jeg ikke likte filmen så er det bare å fortsette å lese fordi jeg har en del ting å si om denne såkalte "klassikeren."

For å si det enkelt så handler filmen om to menn ved navn Wyatt og Billy (Peter Fonda og Dennis Hopper) som kjører rundt på motorsykkel og som leter etter amerika, men som de sier de ikke fant. Ikke så rart fordi i hele filmen så kjøper og selger de kokain, røyker hasj og vanker sammen med hippier og gjør egentlig ting som jeg ikke bryr meg om. Mer enn det skal jeg ikke spolere.

Wyatt og Billy synes jeg ligner, kler og oppfører seg som hippier, men de hjelper ikke filmen mye. Grunnen for det er at hele tiden gjennom filmen kjører, røyker og snakker de om ting som ikke interesserer meg i det hele tatt og gjør dumme ting her og der. Jack Nicholson er med som gjesterolle og selv om han er flink i mange andre filmer, så syntes jeg i denne filmen han ikke var noe underholdene eller interessant.

De andre hippiene er kjedelig og for å si det som det er, sangene underholdte meg ikke og historien filmen hadde å fortelle klarte jeg ikke følge med på pga at jeg synes filmen mangler hjerte, spenning og det som skal til for at man orker å sitte gjennom filmen. Kort fortalt: historie jeg hadde null interesse for, figurer som var bånn i bøtta og at filmen var lite underholdene.

Det finnes folk som liker denne filmen, og det har jeg respekt for. Men jeg derimot likte ikke filmen og hippie-tematiserte filmer er bare ikke min greie. Jeg anbefaler ikke filmen, men hvis du liker hippie kulturer, så kan denne filmen være noe for deg. Bottom Line: Dårligste film jeg har sett, ingenting i filmen var etter min interesse.

Karakter: 0/10

The Shining.

Guest review med Mikael Stinessen (theStimeiser.blogg.no).

Når du tenker "Skrekkfilm", hva dukker først opp i hodet ditt? Zombier? Jason Voorhees? Mørk atmosfære, eller en ung skrikende jente? The Shining er et godt eksempel på at visse skrekkfilmer ikke trenger alle de klisjéene. Da den kom ut i 1980 var den revolusjonerende på måten den skremte folk. Man ble nødt til å finne ut egen løsning på filmen og regissøren Stanley Kubrick hadde ingen fasitt på denne filmen. Han er død nå så vi får aldri vite hvordan han hadde ment den skulle bli.
Dagens film er The Shining som er basert på Stephen king boken av samme navn, og som vanlig følger ikke filmen boken. Filmen er regissert av Stanley Kubrick som har laget filmer som "2001: a Space Odyssey", "Full Metal Jacket" og "A Clockwork Orange."

Denne gangen skal jeg anmelde filmen med en venn, så anmeldelsen er todelt.
Erlend:
Filmen handler om en familie som drar til et hotell for å passe på det gjennom vintersesongen. De er isolert og har ingen kontakt utenfor hotellet. Snart finner man ut at det er noe spesielt ved hotellet og familiefaren Jack (Jack Nicholson) mister selvkontrollen. Vi finner også ut at det er noe spesielt ved sønnen Danny som har det filmen heter.

Mikael Stinessen:
Filmen var den som satte standarden for psykologiske thrillere, og regnes som den beste i denne genreen. Man må flere ganger stoppe og finne løsninger på uforklarlige ting selv, og filmen lar deg ikke komme inn i hodet på noen av karakterene bortsett fra Danny. Hele første del av filmen brukes til å gi deg et hint av at noe er galt med det hotellet de bor på, og med Jack, som blir mer og mer gal utover i filmen.

Erlend:
Jack Nicholson er så klart den beste i filmen fordi han er kongen til å spille gærne anti-helter (som vi så i den originale Batman og The Departed). Uten han, så ville nok filmen ikke vært så kjent for mange. Man vet ikke om man skal holde ved han eller at han blir drept, og det styrker filmen. En ting med filmen som må nevnes er at dette er en mixed-opinion-kinda-thing. Det finnes folk som liker den, eller hater den. Heldigvis er ikke jeg en av de som hater den.

Mikael:
Denne filmen ligger på første plass på lista over de filmene jeg liker best, av noen ganske overbevisende grunner:
1. Filmen er basert på en bok av Stephen King, og med ham er man nesten sikker på å få noe veldig bra (Bortsett fra i den skuffende "Carrie").
2. Min yndlings skuespiller har hovedrollen i filmen, og det er en rolle som ikke kunne passe ham bedre. Jack Nicholson er den eneste jeg kunne tenkt meg i denne rollen.
3. De eneste filmene som har bedre atmosfære (I min mening) er Back to the Future filmene, og The Shining har helt klart den skumleste.

Begge: Det er normalt at gjennom en hel film gleder man seg til slutten for å finne ut hvordan alt henger sammen, men denne filmen gir veldig lite forklaring når den er slutt. Så man blir etterlatt nysgjerrig. Også er filmen laget av Stanley Kubrick, noe som gjør at kameraarbeidet er utrolig vakkert, og denne filmen er regisert som en balade.

Erlend:
Når man ser filmen føles det ut som om man er fanget i sin egen underbevissthet og filmen skremmer deg ikke når du ser den, men etter at den er ferdig fordi man ender opp med å sitte å tenke for mye på alt som har skjedd i den, og om det finnes noe svar i den.
Det eneste jeg synes var dumt med filmen var at det var scener i filmen som føltes ut som det ikke skjedde noe i, og filmen prøvde og skremme deg når det dukket plutselig opp en tekst der det sto "Tuesday" for eksempel, men det var bare morsomt.

Mikael:
Som sagt er filmen min yndling gjennom alle tider. Alt er perfekt ved den, og det er umulig for meg å finne noe å pirke på. Den gir deg en god følelse etter at du har sett den, og den blir bedre og bedre for hver gang du ser den, fordi du stadig oppdager nye ting. For å trekke frem Back to the Future filmene igjen er det bare 2-ern som har gitt meg en bedre følelse etter at jeg så den første gang enn The Shining gjorde. Ganske enkelt et mesterverk.

Bottom Line:
Erlend: en av de beste skrekkfilmene jeg har sett. God atmosfære, skummel som bare det og pga Jack Nicholsons utrolige framføring. Karakter: 10/10
Mikael: Jeg har sagt alt jeg skal si. Karakter: 10/10 (Skallaen burde gått høyere)

Toy Story 3.

Etter Toy Story 2, hadde ingen anelse om at det skulle komme en Toy Story 3. Ikke så rart fordi Toy Story 2 er fra 1999, mens Toy Story 3 er fra 2010, og det er et mellomrom på 11 år. Som regel så betyr en 3'er i en filmserie ulykke fordi i de fleste filmserier så er 3'ern kjent som den dårligste filmen i serien, men heldigvis er Toy Story 3 ikke en av de filmene. I dag får du vite min dom på Toy Story 3 og min konklusjon på trilogien.

Etter 11 års mellomrom, så møter vi endelig Woody, Buzz og resten av gjengen igjen. Andy er blitt tenåring, og siden han skal på collage så har han planlagt å putte de resterende leken sine på loftet, men Woody og gjengen blir ved et uhell sendt til en barnehage. De tror det er bra der, men bestemmer seg utover i filmen for å dra tilbake til Andy. Hvorofor? Det skal jeg ikke røpe.

Som vanlig så er skuespillerne like flinke som de var før på Toy Story 1 og 2. Buzz er fremdeles like morsom, Woody har sin sjarm og de andre er fremdeles underholdene og det var fint å få se Woody og resten av gjengen igjen. Filmen har fått mer spenning og drama, noe av det er bra, men noen synes det ikke er så greit fordi de føler at filmen har mistet sin Toy Story sjarm.

Det som jeg ikke likte ved filmen er at det føles som vanlig predictable ut fordi hvis man har sett 1 og 2, så vet man på en måte allerede hva som kommer til å skje før man har sett det. Men det syntes jeg ikke ødela filmen helt for meg. Men det jeg ikke likte med filmen var hovedskurken.

Warning! Her er det spoilers så hvis du ikke vil lese det, stopp nå og hopp til "Bottom Lime."

Ikke les dette før du har sett filmen: Hovedproblemet ved han var at jeg syntes at han ikke var en spesielt underholdene skurk, han nektet å høre på gode råd når Woody prøvde å fortelle hva som egentlig skjedde i hans fortid og på slutten så er det en scene der han holder på og død, så redder Woody han, men når Woody og gjengen hans holder på å dø, så gjengjelder han ikke tjenesten. Jeg vet det skulle være en overraskelse for filmen, men jeg likte det ikke i hvert fall. Han får forresten egentlig ikke som fortjent, så min mening var at jeg ikke likte skurken i filmen. Han er definitivt ikke like god eller underholdene som Sid.

Bottom Line: Filmen har fremdeles samme sjarm som 1 og 2. Det var virkelig fint å se en ny Toy Story film, men selv om jeg ikke likte den like mye som Toy Story 1, så betyr ikke det at filmen er dårlig. Den har et par ting som gjør at filmen går litt ned i karakteren, men ellers så er denne filmen verdt en kikk. Karakter: 9/10 (God).

Trilogien: Jeg synes Toy Story filmene er det beste Pixar har laget. Filmene har gode skuespillere, interessante plott, flotte figurer og en sånn type barndomsfølelse når man ser dem fordi i Toy story 1, så er Andy barn, men i 3'ern så er han tenåring noe som minner oss på at barndommen er forbi. Lekene blir fremstilt som et barndomsminne for både Andy og oss fordi mens vi ser filmene, så minner lekene oss på vår barndom, noe som man bør ta godt vare på. Filmene er verdt en kikk hvilken som helst dag og hvis du ikke har sett filmene ennå, så er det bare å lete etter dem fordi disse filmene vil man sent glemme.

Den samlede karakteren for trilogien: 9,5/10. Da er Toy Story anmeldelsene offisielt over. Håper du likte dem og vi ses neste gang til en ny filmanmeldelse!

Toy Story 2.

Etter "Toy Story" og "A bug's Life", kom den uventende oppfølgeren Toy Story 2, som i dag er Pixars tredje film i serien. Toy Story 2 er definetivt en av de oppfølgerne som ikke er minst 2 karakterer dårligere enn den første, men nesten like god som 1'ern selv.
Før vi setter i gang med anmeldelsen så må jeg bare få sagt at Toy Story 2 var faktisk den første filmen jeg så på Kino, så det er mye nostalgi for meg med Toy Story filmene.
Nok om det, la oss sette i gang. Filmen er fra 1999 dvs. 4 år etter Toy Story 1.

Plott: Du husker vel at i den første filmen så var det mer om Buzz og Woody måtte redde ham fra Sid? Denne gangen er det motsatt, bortsett fra at Sid ikke er med i denne.
Filmen begynner med at det er et hagesalg foran Andys hus og Woody blir ved en feil kidnappet av en grådig samler ved navn Al som også er innehaveren av "Al's Toy Barn"(I den første filmen var det en reklame som innvolverte Buzz Lightyear og på slutten av reklamen, rakk man å lese at det sto at leken var fra Al's Toy Barn). Buzz bestemmer seg for å gjengjelde tjenesten Woody gjorde med han (som var å redde han fra Sid) og skal redde Woody fra Al. Noe som vanlig er vanskeligere enn forventet.

Det som er innteressant med filmen er at i den forrige filmen så fikk vi vite mer om Buzz enn Woody, men i denne filmen så får vi vite mer om Woody enn Buzz. Vi møter for eksempel 3 nye figurer som er andre Woody figurer bl.a. Bullseye som er Woodys hest, Jessie og Stinky Pete.
Men det er ikke bare Woody figurer som er med, det er også en Barbie figur med og Zurg som er Buzz' verste fiende, men han dukker ikke opp før litt senere i filmen. Han er også med litt på begynnelsen av filmen (ikke for å spolere så mye, men der du først ser han i er et videospill som Rex spiller).
Skuespillerne er som vanlig like flinke, animasjonen er på sin plass og det er egentlig ikke så mye galt med den. Bortsett fra at den føles litt predictable ut siden man føler at man vet hva som skjer på visse scener i filmen. Ellers er alt kjempebra og jeg kan ikke komme på noe mer som er i veien enn det.

Bottom Line: Bare en halv karakter fra å være like god som Toy Story 1. Toy Story 2 utvikler historien videre, vi blir mer og bedre kjent med figurene og filmen er fylt med action, humor og spenning som er nok til at vi ikke kjeder oss.
Karakter: 9,5/10 (God).