UHF.

Guest Review med Mikael Stinessen.

Erlend:

Pop Quiz: Vet du hvem Weird Al Yankovic er? Det er det ikke mange i Norge som vet, men i USA er han en hit. Han er en komisk artist som finner på en haug med tullesanger og parodier. Han har bl.a. parodiert Michael Jackson's "Bad" til "Fat" og Coolios "Gangsta's Paradise" til "Amish Paradise." Jeg kan si så mye at Weird Al er en av mine favoritt artister gjennom tidene. Han ble født 23. oktober 1959, hans ordentlige navn er Alfred Matthew Yankovic, han har laget en haug med sanger og album, har hatt et eget TV-show og i 1989 kom han ut med filmen jeg og Mikael skal anmelde i dag: "UHF."

UHF tror jeg er den eneste filmen Weird A har laget. Ja han har laget musikkvideoer, hatt eget TV-show osv, men dette er i så fall den eneste langfilmen jeg vet om som har blitt laget. Siden Weird Al er ekspert på humor, så er det ingen tvil om at han kan lage en komedie, men spørsmålet er om den er god...

Mikael:

Filmen handler i hovedsak om 3 personer: George, Bob og Stanley Spadowski, hvor George er hovedpersonen. Vi finner ut at han er en person som ikke har helt orden på livet sitt, og sliter med å holde på en jobb. Når han får en lederstilling i en TV kanal av onkelen sin, blir ting litt bedre. Når en tidligere vaktmester, Stanley Spadowski, gjør en gjesteopptreden i et barneprogram, blir plutselig kanalen til den mest sette i byen. Derfra handler filmen for det meste om kappløpet mellom kanal 62 og kanal 8 med R.J Fletcher, hvor Fletcher kidnapper Stanley, og George må få ham tilbake. Filmen har en typisk 80-90 talls happy ending.

Erlend:

Filmens plott virker litt enkel hvis man tenker på det, men som alle komedier er ikke historien det viktigste, men alle vitsene som bare venter på og komme frem og få deg til å le. Til å være komedie så synes jeg faktisk dette er en av de morsomste komediene jeg har sett. Det er så mange vitser med i filmen at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Weird Al parodierer nesten alt, fra Raiders of the Lost Ark (som filmen begynner med å parodiere, på en god måte) til Tatt av Vinden. Vitsene er kreative og det er best jeg ikke forteller deg om alle vitsene for ellers ødelegger jeg filmen for deg.

Skuespillet er variert (noen gode, noen dårlige). Mine 3 favorittfigurer er George Newman (Weird Al) pga hans personlighet og oppførsel, Stanley Spadowski (Michael Richards) som har samme personlighet og sjarm som Langbein, og R.J. Fletcher (Kevin McCarthy, som har spilt i den eldste versjonen av Invasion of the Body Snatchers). Det jeg liker ved R.J er at han oppfører seg som en skikkelig klisjé skurk. Han har en ond latter, over-the-top reaksjoner på ulike ting og er bare så underholdene å se på. Jeg kjeder meg neppe når jeg ser på UHF.

Mikael:

Filmen har ganske klassiske vitser til å være en komedie, og ikke så spessiel humor. Den er likevel nøye planlagt, og det morsomte med filmen er film-parodiene. Særlig Rambo scenen kommer til hodet når man tenker på denne filmen. Det er likevel noe deler som ikke gir mye mening og som ikke er så morsomme, blant annet Raùl, Philo og en del andre karakterer som jobber for chanal 62. Så George og Stanley, og til siden også R.J Fletcher, står for det morsomte i filmen.

De gjør jobben sin meget bra, og gjør at man nesten ikke kan slutte å le gjennom filmen. De har både subtile, dumme og overraskende vitser, alle på hvert sitt tidspunkt av filmen.

Erlend:

Jeg sier meg enig med deg. Det er ikke alle figurene som ikke er spesielt morsomme eller interessante (jeg likte f.eks. ikke Philo selv eller Raúl), men jeg synes filmen gjør det godt igjen med geniale vitser og de 3 figurene jeg nevnte nettopp som jeg sa var mine favoritt figurer i filmen. Var det ikke for figurene eller vitsene, hadde jeg antageligvis ikke likt filmen.

Bottom line: Ekstremt morsom film og anbefales sterkt hvis du elsker komedie. Jeg gir filmen 10/10.

Mikael:

Meget bra film, som er både spennende og morsom. Filmen går litt over hva man kan forvente av en komedie når det gjelder plott, og den er i veldig mange stiler gjennom hele filmen. God, morsom og gjennomtenkt film.

10/10.

Matrix.

The Matrix er en av de mest kjente action-filmene noensinne laget. Den er fra 1999 og er regissert av Andy og Lana Wachowski.

The Matrix handler om Neo, en datahacker (spilt av Keanu Reeves) som en dag bestemmer seg for å joine en mystisk gjeng som viser han hvordan naturen og virkeligheten hans egentlig er, og hva slags rolle han spiller i denne krigen mot avansert teknologi. I filmen er ikke året 1999, men 2199, maskiner har tatt over verden (minner meg om noe) og han blir forklart at The Matrix er alt man ser, føler og lukter... Det er litt vanskelig å forklare nøyaktig hva "The Matrix" er, men de forklarer det i bedre i filmen.

Action-scenene og combat-scenene i filmen er virkelig fantastiske. Mesteparten er nok CG, men dette er en av de filmene hvor CG-effekten er virkelig på sitt beste, en av de beste action-scenene på film jeg har sett (andre filmer hvor jeg synes CG-effekt ser bra ut: Trolljegeren, Avatar (2009) og T2).

Keanu Reeves er veldig flink og kul som Neo. I de fleste filmer kan det virke som om han ikke har følelser når du ser uttrykket i fjeset hans, men dette er ikke en av de filmene hvor jeg synes han ikke har følelser. De andre figurene i filmen er også kule og flinke, jeg liker spesielt agentene som er på jakt etter dem hele tiden.

Jeg liker filmen på mange punkt og synes dette er en god og spennende film, men den er litt for rar + filmen kan virke lang i lengden og gir meg ikke en spesielt god følelse etter å ha sett den. Det er litt mye og følge med på og forklaringene gjør filmen mer komplisert. Filmen er som "Inception" kan man si, men skulle jeg valgt mellom Inception og Matrix, så sier jeg Matrix, mest pga at jeg synes Inception er for komplisert for meg. Dessuten er Matrix mye mer underholdene å se på enn Inception.

Karakter til "The Matrix": 7/10

Filmklisjéer.

Begrepet klisjé kommer fra trykkerikunsten som brukes for å gjenskape for eksempel et bilde. En klisjé i dag er oftest, og i overført betydning, en forslitt mye brukt utrykksmåte. I filmer er klisjéer som slow-mo, skurken skyter ikke ennå han har helten forran seg, nesten brukt i alle filmer som er blitt laget. I dag tenkte jeg å snakke om klisjéer fordi vi ser dem hele tiden i filmer, enten brukt om igjen fra andre filmer, eller gjort litt annerledes i en annen film. Det er egentlig et interessant tema å snakke om fordi det finnes så mange av dem.

Jeg vet ikke hvor mange klisjéer det finnes, men jeg har tenkt å snakke om de klisjéene som (jeg tror) dukker opp oftest i filmer. Noen av dem kan være gode eller dårlige eller er klisjéer vi kanskje ikke tenker på. For å holde det på et minimum så snakker jeg om 3-5 klisjéer pr. kategori. Kategoriene blir som følger: Tegnefilm og småklisjéer, horror-movie klisjéer, klisjéer vi ikke alltid tenker på, gode klisjéer og dårlige klisjéer.

Klisjéer vi ikke alltid tenker på.

Den digitale vekkeklokke regelen:

I alle film scener hvor det er zoomet inn på en digitalklokke, så vil klokken alltid være ett på timen eller ett på halv. Når så klokken bytter til klokkeslettet helten skal stå opp, spilles det også en sang (noen ganger et radioprogram, eller en alarmlyd) som er viktig for filmens handling. Jeg har aldri sett filmer hvor klokken er 5 minutter på eller 2-3 minutter på, men jeg tror det er fordi vi skal slippe å vente på at helten skal stå opp. Det kunne vært gøy å se 1 film hvor klokken ikke er ett på, men da vil den scenen bli nevnt i en filmanmeldelse og få negativ omtale.

Eks på filmer du ser den i: Groundhog Day, Detektor.

Laboratoriet scenen:

I nesten alle laboratorier scener på film, så ser vi på de fleste beholdere og begre at væskene er sterke klare farger som blå, rød og grønn. I virkeligheten er det ikke så sterke farger, de fleste væskene under eksperimenter er enten hvite, lysegule eller lyseblå.

Filmer du ser klisjéen: Basil the Great Mouse Detective, Charlie og Sjokoladefabrikken, Brødrene Dal og Mysteriet om Karl 12s gamasjer.

Avisen:

I tidsreise filmer som for eksempel "Back to the Future" så vil hovedpersonen plukke opp en avis for å se hvilken tid han er i.

Rot med biler:

Hvis du ikke er kjempeopptatt av film, så oppdager man kanskje ikke denne klisjéen så ofte.

En biljakt er vanlig i en actionfilm når enten hovedpersonen, medfigurer som politiet eller skurken jakter på en person de er ute etter, men når biljakten er over, ender det alltid opp med at en haug med biler er knust eller er spredt overalt og er ødelagt. Jeg vet ikke om det skjer på slutten av alle biljakter, men de fleste jeg har sett, ender opp i hvert fall i kaos.

Eks: Toy story, The Blues Brothers, Gone in 60 seconds.

MacGuffin:

Alfred Hitchcock fant på dette begrepet og forklarte dette til Francois Truffaut under et bokintervju. En "MacGuffin" er en gjenstand/en ting som driver handlingen fremover. Den er viktig for at filmen skal skje eller fortsette. En "MacGuffin" kan gjerne være papirer skurker er ute etter eller en bombe som er hovedårsaken for en ulykke i en film. Dette er en klisjé jeg oppdaget for en stund siden og som jeg virkelig ikke hadde tenkt på før.

Filmer du oppdager en "MacGuffin": BABEL (rifla), The adventures of Ichabod & Mr. Toad (skjøtet til bilen (Mr. Toad)), Back to the Future 2 (The Sports Alminac).

Gode klisjéer.

Slow-mo:

Slow-mo (Slow-Motion) gjør at en scene i filmen går dobbelt så sakte. Dette brukes gjerne i komedier, eller i action scener hvor det skjer noe dramatisk. I Action filmer brukes slow-mo for at vi skal se alle detaljer og for at vi skal se tydelig hva som skjer og hvorfor. slow-mo kan brukes dersom skurken skyter en kule, og kula treffer en av hovedpersonene, som gjør at han/hun dør etter scenen. I komedier brukes slow-mo for å vise hvor teite figurene oppfører seg og at de roper noe som "NO" for å skape mer humor. Klisjéen for min del passer best i komedie fordi da får de en scene til å se så dum ut, at man ler.

Fortiden:

En figur i filmen har hatt en forferdelig fortid som har forvandlet dem til den de er. Det involverer noe forferdelig de har gjort, eller døden på et familiemedlem som har psykologisk terrorisert dem i årevis. Dette gjør at når fortiden blir forklart detaljert av (hoved)personen, for han/hun bedre oppbygning og man kan få bedre sympati med personen + at vi forstår figuren bedre.

Eks: Batman (1989), Who framed Roger Rabbit, The Princess Bride.

Å holde pistolen sidelengs:

I visse actionfilmer (og sjeldent komedier) så vil det hende at hovedpersonen/ skurken vil snu pistolen sidelengs og skyte. Men det er egentlig ikke noen vits i å gjøre det fordi den hjelper ikke personen å sikte bedre eller at kulen går fortere, men det som gjør klisjéen så bra er at det bare ser tøft ut. Jeg er ikke sikker på hvorfor det ser tøft ut, kanskje det bare er en måte å si "jeg er så tøff at jeg vil holde pistolen på en annen måte enn det alle andre gjør."

Eks: The Good, The Bad and The Ugly (en scene i filmen hvor Tuco skyter en mann mens han bader), Superbad, Date Night.

Horror-Movie Klisjéer.

Forkledning:

I slasher-filmer så har seriemorderen på seg en maske for å skjule sin identitet.

Eks: Friday the 13th (nesten alle filmene), Halloween.

Sex-loven:

Hver gang noen har sex i en skrekkfilm, så er sannsynligheten for at begge to blir drept av morderen svært høy. Eks: Død Snø, Friday the 13th.

Det er ikke over ennå!:

Mot slutten av en skrekkfilm så beseirer hovedpersonen skurken i en slags combat eller noe lignende som gjør at skurken faller til bakken og blir liggende, og da tror helten/ heltinnen at det hele er over, men før de vet ordet av det, så er morderen på beina igjen. Eks: The Terminator, Halloween.

Barn i filmer:

Et barn i en film blir aldri drept/ dør i filmen. Det er nok fordi folk vil synes det ville bli for trist, men hvis barnet skulle bli drept, så får vi ikke se scenen hvor den dør. Jeg synes det er greit at de ikke dør, men det er i noen filmer jeg skulle ønske de tok flere sjanser.

Eks i film hvor barn ikke dør: noen av Friday the 13th filmene, re-maken av "Poseidon."

Eks i film hvor barn dør: re-maken av Dawn of the Dead.

Tegnefilm og småklisjéer:

Klippekant regelen:

I tegnefilmer som Looney Toons, så hender det at en tegnefilmfigur løper utfor en klippe, men det rare er at han/hun ikke faller ned med en gang, de blir stående i luften helt til de ser ned. Til og med når de treffer bakken ligger ikke kroppsdeler eller lem spredt utover bakken, de lager bare et digert hull i bakken, eller så krasjlander de bakken og er like hel. Dette bryter fysikkens lover og er brukt i tegnefilmer hele tiden for å skape humor.

Ikke kast skatten i luften!:

Dette er en klisjé som blir brukt når en tegnefilmfigur finner en skatt (skjer ikke i TINTIN). Isteden for at tegnefilmfiguren åpner og ser og så lukker kisten, så jubler han/hun etter at han/hun har sett hva som er oppi og kaster gullet opp i været bare for å vise oss hvor glad han/hun er. Det som er så irriterende er at figuren ikke plukker opp det han/hun har mistet, men bare lukker lokket og tar den med seg. Det er så frustrerende å se på figurer ikke plukke opp ting de mister!

Trailer-klisjéer:

I trailere, spesielt i trailere for en ny komedie så spilles det en musikk som skal være lystig, men når det kommer en viss vits etter at alle skuespillerne er blitt nevnt, stoppes musikken, etterfulgt av en vits som for det meste ikke er god. Det var greit før, men i dag brukes det litt for ofte og jeg er blitt temmelig lei av det.

I trailere som ikke er komedie så hender det at når en ny scene fra filmen skal dukke opp, så fader de til svart, og viser oss den neste scenen. Det er greit å bruke det noen ganger, men i trailere fader de for mye. Jeg tenkte ikke på det før, men jeg har begynt og bli mer og mer lei av det nå. Tips: neste gang du ser en trailer som fader til svart, tell hvor mange ganger de gjør det.

På tide å snart gi seg, men før det skal jeg snakke om 3 klisjéer til, som jeg mener er brukt for mye og er rett og slett for dumt å bruke i dag.

Dårlige klisjéer.

Nær-kysset:

Når en helt og en heltinne skal til å kysse hverandre, til og med når leppene deres er omtrent 3cm fra hverandre, blir de alltid avbrutt av en lyd eller en person som vil fortelle dem noe. Jeg vet ikke hva som er poenget med det, men jeg er luta lei av denne klisjéen. Det er så irriterende!

Overfeiret slutt:

Dette skjer for det meste i barnefilmer eller familiefilmer. Det skjer etter at de har beseiret skurken og før filmen er slutt. Den inneholder en sang som nesten alle kan og alle figurene danser og jubler (og synger noen ganger med). Det er fint at man viser at alt gikk bra til slutt, men denne klisjéen er bare for dust og så utrolig teit å ha med. Det er som om filmen da prøver å si "Hurra! Du har nettopp sett verdens beste film!" Når jeg ser slike slutter blir jeg flau og føler at slike slutter ødelegger filmen litt.

Eks: Flushed Away, Shrek 2, Horton hears a who (den utgaven med Jim Carrey som Horton).

Og nå den verste og dårligste klisjéen som finnes...

Dumme skurker:

Dette skjer nesten hele tiden i nesten alle filmer og serier. Scenarioene er slik:

Den første er at skurken peker en pistol på helten. Han har han akkurat der han ønsker'n, han kan drepe han. Nå! Men isteden for å trekke i avtrekkeren, så snakker han. Der er jo da så klart at helten ser sin mulighet til å flykte. Denne klisjéen er så dust at det ikke er til å tro. Hvorfor bruker de den så ofte? Det var ment for å lure publikum før, men i dag lurer den ingen. Den er for ofte brukt og jeg føler at noen burde gjøre en ny tvist på klisjéen.

Hva med dette:

Helten kommer inn i samme rom som skurken, men skurken skyter, for så å snakke, men så viser det seg at helten har på seg en skuddsikker vest og slår til skurken når skurken planlegger å skyte hodet til helten.

Den andre scenarioen er at skurken har lurt helten i en felle, men isteden for å skyte, så setter skurken helten i en dødsfelle som skurken tror helten ikke kommer seg utfra. Men så viser det seg at helten kommer seg ut likevel og så tar han skurken etterpå for å stoppe hans onde plan.

Begge scenarioene er brukt for mange ganger og begge versjonene er like dumme og dårlige.

PS: det hender noen ganger at helten har en sjanse til å drepe skurken, men så gjør de det ikke allikevel (skjer i "Fright Night" og "True Grit). Jeg sier det samme som Tuco:"When you have to shoot, shoot don´t talk."

Bottom Line: Klisjéer kan variere. Noen ganger er vi klar over dem og vi elsker dem, men noen ganger får du lyst til å slå Hollywood i fjeset og si "Hey! Kutt det ut!"

Det er også så mange klisjéer der ute at hvis jeg hadde fortalt deg om alle som fantes der ute, måtte jeg ha skrevet en bok om det. Det trengs ikke fordi det er det allerede gjort. Vil du lese/se flere, les "The Bigger Little Book of Hollywood Cliches" av Roger Ebert. Jeg ville bare gi deg en smakebit av filmklisjéer vi ser noen ganger. Se flere filmer, så kanskje du oppdager nye klisjéer ingen har fått med seg før.

The Silence of the Lambs.

Hva kan man si om Hannibal Lecter? Han er en av de mest kjente skurkene på film og definitivt en av de skurkene som fanger min interesse. Jeg vet ikke hvorfor, men det er bare så spennende å se han på film, han snakker truende, du vet ikke om du skal stole på han eller ei og han er gal + at han er kannibal (betyr at for eksempel et menneske spiser andre mennesker). For å ære han har jeg tenkt å anmelde (muligens) den mest kjente thrilleren "Silence of the Lambs." Jeg så den for ikke så lenge siden og skal jeg være ærlig, likte jeg denne filmen veldig godt. Den var skummel, spennende og virkelig creepy å se på. Filmen er fra 1991 og er basert på boken av samme navn. Jeg har ikke lest boken, så jeg vet ikke hvor godt filmen forholder seg til boken.

Filmen handler om en FBI lærling ved navn Clarice Starling (Jodie Foster) som blir dratt ut av treningen sin for å etterforske en seriemorder ved navn Buffalo Bill (Ted Levine) som kidnapper og dreper kvinner. Etterforskerne antar at en psykopat vil best kjenne tankene til en seriemorder. Det er derfor de sender Clarice til et sinnsykehus for å intervjue den beryktede psykopaten Hannibal Lecter (Anthony Hopkins). Han inngår en avtale med Clarice at han vil hjelpe hun, bare hvis hun forteller til Hannibal om hennes fortid. Akkurat hvorfor han vil vite om hennes fortid er jeg ikke sikker på, han er vel bare gal og for at han skal hjelpe hun, vil han nok få sympati med hun hvis han vet mer om hennes fortid.

Forholdet mellom Clarice og Hannibal er det som fanger min største interesse i filmen. Til å begynne med virker hun redd for Hannibal, mens han er helt rolig og ser ut som om han har alt planlagt. Men vi kan jo forstå at hun er redd for han. Måten han oppfører seg og måten han snakker på kan virkelig få deg til å lure på hva han kommer til å gjøre med Clarice. Vil han drepe hun eller ikke? Det er det filmen vil at vi skal undre på. Man kan godt si at Clarice blir modigere utover filmen fordi hun vet at den eneste måten å fange Buffalo på er å snakke med Hannibal (uansett hvor redd hun er). Det er et creepy forhold for å si det enkelt.

Skuespillet er virkelig troverdig i filmen. For meg føles det ikke ut som om noen spiller, men at de er. Stemningen i filmen gir meg også en guffen følelse gjennom kroppen. I denne filmen var jeg ikke sikker på når det skulle skje noe skummelt, og når det skjedde, da var jeg redd. Keep in mind: jeg har sett mange skrekkfilmer i livet mitt og er ikke så lettskremt ellers, men dette er en av de filmene som virkelig skremmer meg. Det liker jeg ved filmen.

Det som jeg ikke er helt fornøyd med i filmen er selve mordsaken. Jeg prøver ikke være streng eller kritisk med filmen husk på at jeg liker filmen veldig godt, men det er bare det at hvis man har sett mange skrekkfilmer/mordsaker før, så kan man nesten gjette hvordan dette skal gå (jeg skal ikke spolere slutten for deg). Mordsaken virker litt gammeldags og noe man har sett før føler jeg. Det er noe av dialogen (ikke mellom Hannibal og Clarice) som også virker trøttende på meg.

En ting jeg lurer på (som ikke er ment for å klage på filmen) er hvorfor filmen er kalt "Silence of the Lambs"? Filmen på norsk heter "Nattsvermeren" og det er det som passer best fordi en nattsvermer spiller en stor rolle i denne filmen og ikke et lam. Det er en scene i filmen hvor Hannibal og Clarice snakker om lam som har noe med Clarice's fortid å gjøre, men da kalte de det "Screaming of the Lambs" og ikke "Silence of the Lambs." Jeg føler at tittelen på engelsk burde vært også nattsvermeren (engelsk oversatt fra norsk).

Bottom Line: Skummel film, gir meg en guffen følelse i kroppen når jeg ser filmen, spennende og interessant og se på, mest pga Anthony Hopkins utrolige framføring som Hannibal. Clarice er også god, men ikke like memorable som Hannibal.

Karakter: 8,5/10