Takers.

På tide med en ny anmeldelse. Denne gangen har jeg ikke tenkt å anmelde mye eller stort, men en helt vanlig film. I dag: Takers.
Takers er ganske lik "The Town" fordi dette er også en bankranerfilm, filmen har også en irritert politibetjent som jakter på bankranerne og historien er av den typen hvor ting ikke går som planlagt. Men i sammenligning, synes jeg faktisk Takers er bedre enn The Town...

Takers handler om en gruppe som kaller seg for Takers. Etter å ha drevet med en rekke perfekte ran, kommer "Ghost" (Tip Harris) utfra fengsel med en plan hvor mer penger står på spill. Det eneste som står i veien for dem er en rasende og irritert politibetjent som gjør hva som helst for å få satt banden i kasjotten.

Hvis man har sett bankran filmer før, så vet man på en måte hva som skal skje i filmen, så historien er ikke akkurat noe man ikke har sett før. Jeg mener ikke være for klagete, men jeg visste omtrent hvordan filmen kom til å ende da jeg kom litt lenger inn i filmen. Selv om historien kanskje ikke er all verdens, synes jeg allikevel denne filmen er bedre enn The Town. Grunnen til at jeg synes den er bedre er fordi action-scenene er bedre og bra filmet og gjennomført, spesielt jakt-scenen hvor 1 i gjengen løper nesten gjennom hele byen og gjør stunts nesten som Jackie Chan. Og figurene er mer sympatiske (begge sider er kildret på den måten at man forstår hvordan begge sidene har det).

En ting som var nytt og som jeg syntes var bra gjort i filmen var en scene på sluttdelen av filmen hvor en russisk mafiagjeng kommer inn i en leilighet hvor Takers holder til, og en skyte-scene begynner. Det som er nytt med denne scenen er at lyden på skuddene blir dempet og isteden blir det spilt en dramatisk musikk + at man kan høre tydelig hva Takers sier til hverandre (dette er bra fordi da slipper vi å høre at snakkingen deres blir overdøvet av maskingevær og haglesmell). I the Town var action-scenene ikke aller verst, men ikke spektakulært og gjort på en ny måte, og det er derfor, siden Takers gjorde nye og bedre action-scener, Takers er den bedre filmen. Også pga mer sympatiske figurer.

Det er ellers ikke så mye mer å si om filmen bortsett fra at jeg likte filmen godt og anbefaler den mer enn å se "The Town."
Karakter: 8/10

BATMAN.

Av alle superhelter jeg har sett på film og ellers, så er min favoritt Batman. Jeg er ikke sikker på hvorfor, men det er fordi jeg bl.a. syns han er kul, mystisk og er en interessant figur. Historiene er mørke, seriøse, overbruker aldri vitser og skurkene, som er kanskje de mest interessante skurkene i superhelt universet.

Det finnes mange Batman filmer der ute, og i dag har jeg tenkt å anmelde de Batman-filmene jeg har sett (ikke tegnefilm filmene fordi jeg har ikke sett dem og har dem ikke). Dette blir et Marathon med Batman. Jeg vil gjøre oppmerksom på at hver film blir anmeldt som på samme måte som i min og Mikaels anmeldelse av Friday the 13th filmene fordi skulle jeg anmeldt hver film i samme lengde som f.eks. i min anmeldelse av Matrix eller andre korte anmeldelser, hadde dette innlegget blitt for langt. Filmene jeg anmelder er: Batman the Movie, Batman (1989), Batman Returns, Batman Forever, Batman & Robin, Batman Begins og The Dark Knight. Kos deg!

Litt om Batman: Batman (når han ikke er Batman så er han Bruce Wayne) handler for det meste om en superhelt uten superkrefter som kler seg ut som en flaggermus og kjemper mot kriminalitet. Batman dukket første gang opp i Detective Comics nr. 27 (1939). Før var ikke Batman så mørk som han er i dag, men etter som årene gikk, begynte Batman fortellingene og bli mer seriøs og mørkere. Det var nok ikke før på 80-tallet, da det kom ut et blad som het "The Dark Knight Returns" da Batman begynte å bli virkelig mørkt og seriøst.

Batman the Movie:

På 60-tallet (ca. 1966) kom det ut et TV-show som het Batman, med Adam West som Batman. Det var på denne tiden folk først hørte om Batman. Det er for det meste et humor-program. Folk misliker den nok fordi hvis man ikke så dette showet da var man barn eller hadde bare hørt om den mørke Batman, så ser man på showet som noe tull. Jeg har ikke sett showet, men jeg har sett en film som er basert på showet som heter "Batman the Movie."

Filmen handler om Batman og Robin som prøver å fange 4 skurker som har rømt fra fengsel med onde planer: The Joker, The Penguin, The Riddler og Catwoman. Hele filmen er fylt med humor og spenning. Spesialeffektene er utdatert i dag og kostymene ser ut som det som man kan få tak i en Halloween butikk, men ser man bort fra det er filmen faktisk ganske underholdene. Jeg for min del liker filmen fordi det er jo greit å få en god latter en gang i blant, og denne filmen virker det som om de hadde det gøy med å lage. Det er en guilty pleasure å like denne filmen, men det gjelder å huske på at hvis verken TV-showet eller denne filmen hadde blitt laget, så hadde nok ikke mange visst hvem Batman var osv. De fleste foretrekker nok den mørke Batman, det gjør jeg óg, men gir man denne filmen en sjanse, kommer man nok til å synes den er en passe nok god film. En god nok latterbombe for min del ihvertfall.

Karakter: 8/10

Batman (1989):

På slutten av 80-tallet kom den første mørke og mer seriøse Batman ut laget av Tim Burton (kjent i dag, men ukjent da). Dette er den filmen folk flest kjenner til, og dette var den første Batman filmen jeg så da jeg var barn (den var ihvertfall skummel for meg da jeg var liten fordi det var en del scener i den som ikke var for barn). Filmen handler om Batman som begynner sin kamp mot kriminalitet og mot sin første superskurk som er ingen ringere enn Jokeren, Batmans hovedskurk i tegneseriene. Hovedfokuset i filmen er på hvem Batman er, hvordan og hvorfor han ble Batman. Vi får gjennom filmen vite dette + om hans barndom. Michael Keaton spiller Bruce Wayne (Batman) og er fantastisk i rollen. Når han er Bruce Wayne, kan du forstå figuren og få sympati for ham. Når han også er Batman, er han badass og truende. Selv om han er flink er det allikevel Joker'n (Jack Nicholson) som stjeler showet. Han er ond, samtidig som han er morsom (akkurat som Tuco). Jack Nicholson spiller jokeren veldig bra med andre ord. Filmen gjør en bra jobb med å gi oss en mørkere utgave av Batman. Den er spennende, interessant, skummel, bra skuespill og gir meg en flott Batman stemning hver gang jeg ser filmen. Musikken spiller en stor rolle i filmen også, spesielt er Danny Elfman Batman-musikken utrolig. Bottom Line: Bra superhelt film og anbefales sterkt. 10/10

Batman Returns:

Etter Batman (1989) som var en stor suksess for mange, kom det ut noen år senere enda en film i Batman-WB-serien som het Batman Returns. Denne var mørkere enn Batman, men dessverre for mørk og deprimerende, men filmen har i det minste bedre action-scener enn Batman. I denne filmen er det ikke så mye fokus på Batman, men på skurkene, ikke bare 1 men 3. Den første og den mest sympatiske figuren i filmen er The Penguin (Danny DeVito). Figuren får vi vite mest om i filmen og er ikke bare skurk fordi han er skurk, men han er et sørgelig misfoster som bare ønsker å bli akseptert av samfunnet han lever i. Måten han blir fremvist i filmen gjør at vi får så sympati for han, at det blir litt for trist (spoiler!) når han dør. Det gjør filmen litt dårligere i min mening. De to andre skurkene er Christopher Walken som en korrupt forretningsmann og Michelle Pfeiffer som Catwoman. De er ikke like interessante som Penguin. Batman er fremdeles like kul som i den forrige filmen, men ikke like interessant fordi det er for mye fokus på skurkene enn han. Filmen handler om Penguin og Walken som prøver å ta over Gotham City (som er byen Batman og de andre figurene som f.eks. butleren Alfred (Batmans), Konstabel Gordon og Robin bor i). Filmen er bra og spennende, men for mørk og dyster i min mening. Den er ikke like god som Batman, men har en del ting som gjør at den ikke er bare OK heller. Jeg vet ikke om den anbefales å sees, men vil du se oppfølgeren til Batman, så er det bare å se den. 8/10.

Batman Forever:

Da den tredje Batman filmen kom, så bestemte de seg for å slutte å bruke Tim Burton som regissør og i stedet bruke Joel Schumacher (mest pga den for mørke tonen i Batman Returns) som gjorde filmen vennligere i tonen og mer barnevennlig. Resultatet: dårligere enn Returns, men fremdeles en underholdene film. Filmen denne gangen har bare 2 skurker. Two-Face spilt av Tommy Lee Jones som jeg synes er den dårligste utgaven av Two-Face.

Forklaring: Two-Face er en av mine favoritt Batman-skurker fordi han er en delt personlighet, som Jekyll & Hyde og er en ganske interessant figur, men i denne filmen har han dårlig sminke i fjeset, oppfører seg som en tåpelig klisjé skurk og det eneste han gjør er å flippe en mynt (som han bruker for å avgjøre skjebnen til sine ofre, bedre gjennomført andre steder enn i denne filmen) og ler for mye.

Så du kan skjønne hvorfor han var skuffende for meg (og andre). Den andre skurken er The Riddler, spilt av en av mine favoritt skuespillere, Jim Carrey. Han er bedre enn Two-Face det er sikkert, men er ikke lik som The Riddler i tegneseriene. I filmen spiller Jim Carrey seg selv, men er mye mer underholdene å følge med på enn Two-Face, that's for sure. Batman er spilt av Val Kilmer (rart at de ikke bruker Michael Keaton i alle filmene fordi man oppdager ganske raskt om hovedpersonen er spilt av en annen). For min del er han bare OK som Batman, men når han er Bruce Wayne, er han endimensjonal, og spiller ikke rollen troverdig synes jeg. Robin dukker opp i denne filmen og er mer tøffere og bedre i denne filmen, enn han har vært i tidligere sammenhenger (bortsett fra Batman: the Animated Series). Denne filmen handler for det meste om fortid og bakgrunnshistorier: Two-Face drepte Robins familie og ønsker hevn, hvordan Batman fant Bat-hulen som han bruker til å gjemme Bat-mobilen og de andre gadgett'ene osv. Filmen er bottom line en underholdene nok film, men virker er litt for tåpelig til at jeg synes filmen er god. Slutten likte jeg heller ikke, men spolerer ikke den for deg. Jeg gir filmen 5/10, som betyr at den er OK.

Batman & Robin:

Denne filmen er kjent som den dårligste Batman-filmen i serien, av mange grunner som du forstår og ser gjennom filmen, men skal jeg være ærlig, så syntes jeg ikke denne filmen var så dårlig som alle sier at den er. Ja den er tåpelig, har for mange dumme vitser, dårlige skurker osv. Men jeg liker filmen litt fordi jeg likte sub-plottet med at Alfred var døende, Batman i denne filmen er spilt av George Clooney, som gjør en bedre jobb enn Val Kilmer, Robin er Ok, men klagete, action scenene er passe osv. Konklusjon: det er individuelle deler i filmen jeg liker + Arnold (som Mr. Freeze), men bare når han ikke forteller is-vitser og snakker med den vanlige Arnold-aksenten, men det er ikke alt i filmen jeg liker, pluss skurkene er ikke like interessante som i Returns eller i den første. Bane (medskurk i filmen) er pointless. Har ikke mye å si eller gjøre. Filmen i det minste har noen historier og fortelle (Batman og Robin som må prøve å holde venneforholdet sammen for at de skal prøve å stoppe Mr. Freeze og Posion Ivy (Uma Thurman, som er dårlig i denne filmen, i min mening)). Alfred er døende og de må prøve og redde han osv. Anbefaler de andre filmene, men denne kan man sette et spørsmåltegn på fordi jeg vet ikke om du vil se den siste i serien eller ei. Jeg for min del synes den er OK, men er dårlig/ok (som tilsvarer karakteren 4,5/10). Ja, jeg vil si at dette er den dårligste Batman filmen jeg har sett, men er ikke den dårligste filmen jeg har sett noengang.

Batman Begins:

Etter Batman & Robin mistet folk troen på en ny god Batman film, så det ble slutt på å lage Batman filmer for en stund. Serien gikk virkelig nedover og det er synd fordi det begynte bra, men så kom Joel å ødela alt.

Omtrent 10 år senere begynte en re-boot av Batman serien. Den nye serien (som ennå holder på) lages nå av Christopher Nolan og den første filmen i den nye serien, som kom i 2005, het Batman Begins. Denne viser oss nok en ny seriøs Batman igjen, og det var på tide. Men filmen er ikke helt perfekt i min mening, selv om mange, bl.a. Roger Ebert, har sagt "WOW, beste Batman film noensinne."

Til og begynne med var det bra å se en lengre utgave av hvordan Batman ble Batman, men det flashbackscener i både Batman (1989) og Forever som gjør at hvis man ikke har sett de scenene er man interessert i hele historien av hvordan Batman ble Batman, men har man, er det ikke alt man er interessert i.

Etter at Batman har blitt Batman, så føles det ut som om en ny historie har startet. Historien forteller og viser oss en mer realistisk utgave av Batman og gjør en god jobb med det, men hovedproblemene med filmen er at action-scenene er dårlig fordi alt er filmet på for nært hold og redigert slik at kamp-scenene går for fort unna og skurkene er ikke interessante nok. Skurken Ra's Al Ghul er nok bedre i tegneseriene, men i denne filmen virker han som en klisjé, og The Scarecrow, som er en ganske truende og kul Batman skurk, er for lite med i filmen og jeg ville likt å se mer av han enn Ra's Al Ghul. Filmen har også et tregt tempo som gjør at filmen føles for lang ut.

Konklusjon: God, spennende og en fin fresh start på en ny serie med Batman, men perfekt er den ikke helt. 8/10

The Dark Knight:

Dette er den Batman filmen jeg liker best (+ er nok den Batman filmen folk har ventet på) (sammen med Batman (1989)) pga grunner jeg skal komme inn på i løpet av denne korte delen anmeldelsen. Filmen handler om Batman (spilt av Christian Bale både i denne og Begins), Harvey Dent (AKA Two-Face) og Gordon, som er spilt av Gary Oldman i denne og Begins som må prøve å stoppe Jokeren (Heath Ledger) fra å spre kaos i Gotham City. Denne filmen har mye bedre action-scener enn Begins (spesielt Biljakten i midten av filmen), filmen er mer spennende og underholdene enn forrige film og har et passe tempo. Det er en del forklaringer til hvorfor jeg elsker denne filmen, men hovedgrunnen til at jeg elsker denne filmen er pga Jokeren, spilt av Heath Ledger. Han er som en blanding av alle tidligere jokere, men samtidig greier å være en ny Joker. Han er som et bilde av hvordan jokeren hadde vært hvis han faktisk eksisterte. Han er mye mer truende og skummel enn Jack, og er samtidig så morsom og interessant å se på i filmen. I min mening spiller Heath fantastisk og er nok den beste Jokeren jeg har sett på film. Keep in mind: jeg liker Jack som jokeren, men Heath er mye mer interessant og truende enn Jack. Batman er god i filmen, men (ikke for å klage for mye) drakten hans ser litt smårar ut i begge filmene + stemmen hans er rar. Første gang jeg så filmen tenkte jeg ikke på stemmen fordi jeg trodde det var meningen Batman snakket slik (så aldri mye Batman da jeg var barn), men da jeg så Batman (1989) igjen, så skjønte at Batman snakker ikke slik egentlig. Det virker litt frekt å klage på noe som jeg ikke brydde meg om de første gangene jeg så filmen, men den har blitt en smule mer irriterende etterhvert.

Jeg synes filmen ellers er et fantastisk bilde av hvordan Batman universet hadde sett ut hvis den var ekte. Two-Face er forresten bedre her og interessant enn i Forever. God film, anbefales. 10/10.

Jeg har sett en annen som heter Batman: Under the Red Hood, men har ikke planlagt å anmelde den ennå. Av alle Batman filmene jeg har sett er det Batman og The Dark Knight jeg likte best. Jeg er fremdeles usikker på hvilken jeg liker best. Batman synes jeg er bedre i 1989 versjonen enn i den nye, men jeg synes Jokeren er bedre i den nye enn i den eldste. Så langt er det likt mellom dem på min filmliste over de filmene jeg liker best.

Hvis du ikke har skjønt det før nå: Ja, Jokeren er min favoritt Batman skurk pga hans personlighet, sjarm og at han er ond, truende og gal, samtidig som han er morsom. Det er aldri overbruk av komedien i Batman serien og det er bra fordi for mye humor i en seriøs superhelt serie, er ikke bra.

Det er forresten en TV-serie fra 90-tallet som heter "Batman: The Animated Series" som jeg gjerne ville anmeldt, men jeg har den ikke og har ikke sett den, men skulle gjerne sett den. Vi får se om jeg får sett den en gang, så anmelder jeg den.

Jeg håper du likte å høre hva jeg syntes om Batman filmene, vi sees senere!

The Good, The Bad and The Ugly.

"For 3 men the Civil War wasn't Hell, it was practice!" Står det på en plakat (ikke denne, men en annen) til en film laget av Sergio Leone, som jeg synes er den beste Western filmen noensinne laget. Filmen er fra 1966 og dette er ikke den eneste Western filmen Sergio har laget, men 2 andre som heter "Fistful of Dollars" og "For a Few Dollars More." Selv om disse 3 filmene blir regnet som "The Dollars Trilogy", så er de allikevel ikke oppfølgere til hverandre. De deler for det første ikke samme figurer (Fistful har bare Clint Eastwood, Dollars More har Eastwood og Lee Van Cleef, og den siste med Clint, Lee og Eli Wallach) og for det andre, ikke samme handling. Jeg har bare tenkt å snakke om Good, Bad og Ugly for jeg har egentlig ikke planer om å anmelde de to andre filmene, mest fordi jeg ikke synes de er like gode som Good, Bad and Ugly (Fistful of Dollars syntes jeg var bra, men sånn vanlig bra (8/10), For a Few Dollars More var bedre enn Fistfull, i min mening, men den har bare ikke det lille ekstra som gjør den om til en 10/10 film (9/10)).

Nå tilbake om G, B og U!
Filmen handler om 3 menn, The Good, i filmen bedre kjent som Blondie (og i de to andre filmene før det som mannen uten navn) spilt av Clint Eastwood, The Bad, i filmen bedre kjent som Angeleyes, spilt av Lee Van Cleef, og til slutt min favoritt, The Ugly bedre kjent som den sleske drittsekken Tuco, spilt av Eli Wallach. Til å begynne med får vi vite at Bad er en Dusørjeger, og Blondie og Tuco hjelper hverandre med å tjene penger, samtidig som at de hater hverandre. Disse 3 mennene får vite om en skatt begravet på en kirkegård, Tuco vet navnet på kirkegården, Blondie vet navnet på graven, men de forteller det ikke til hverandre. Men hvis de skal finne den, må de samarbeide fordi de har også Angeleyes bak dem, som også er på jakt etter gullet. Bottom Line: filmen er et kappløp og en skattejakt, akkurat som "It's a Mad, Mad, Mad, Mad World". Men spørsmålet er "Hvem finner skatten først?"

Filmen har alt som trengs for at den skal være et mesterverk, et passende tempo, en perfekt spenningskurve, interessante figurer (særlig Blondie, Angeleyes og spesielt Tuco) og et underholdnings-nivå som gjør at man vil se filmen helt til siste slutt, og ikke minst musikken komponert av Ennio Morricone som i min mening er beste filmmusikk jeg har hørt noensinne.

Clint, Lee og Eli gjør en fantastisk jobb som den gode, den onde og den grusomme. Selv om Clint og Lee er kjempeflinke, så er det allikevel Tuco som stjeler showet. Hvorfor? Han er en drittsekk, men spiller og snakker på en måte som gjør at man synes at han er morsom, samtidig som han gjør slemme ting + morsomme og gode replikker/kommentarer. Det er vanskelig å forklare akkurat hvorfor, men det er bare det at jeg synes han er en så sleip og slesk drittsekk, at man bare ler av måten han oppfører seg på.

Min konklusjon om filmen er at den er must see for alle som elsker Westerns. Filmen drar deg inn i en verden hvor de fleste er en drittsekk, og hvor bare den klokeste og raskeste overlever. Den har et meget interessant plott, excellente figurer og underholdene nok til at man neppe blir lei av den. En av mine favoritt filmer (inne på topp 20).
Karakter: 10/10

Annet:

• Musikken "Ecstasy of Gold" er så bra at Metallica, en av mine favoritt band, åpner konsertene sine hver gang med den musikken.
• Filmens handling tar plass i USA, på slutten av 1800-tallet, under borgerkrigen mot nord og sørstat, men filmen er faktisk filmet i Spania, hvis du kan tro det.
• Både Clint Eatswood og Eli Wallach er fremdeles i live ennå, men Lee Van Cleef er dessverre død (1989). Eli Wallach er ca. 95 år gammel, ble født 7. desember 1915, hans første film var Baby Doll (1956) og spilt i mange andre filmer, bl.a. "Wall Street : Money Never Sleeps" og "Once upon a time in the West (1968)."
• Clint Eastwood debuterte i 2 filmer på 50-tallet hvor han spilte 2 småroller, Tarantula (1955) og Revenge of the Creature (også 1955). Disse 2 filmene blir på en måte nevnt i Back to the Future part 3 hvor Marty sier før han drar til 1885 "Clint Eastwood would never wan't to wear anything like this."

Neste Gang: BATMAN!

UHF.

Guest Review med Mikael Stinessen.

Erlend:

Pop Quiz: Vet du hvem Weird Al Yankovic er? Det er det ikke mange i Norge som vet, men i USA er han en hit. Han er en komisk artist som finner på en haug med tullesanger og parodier. Han har bl.a. parodiert Michael Jackson's "Bad" til "Fat" og Coolios "Gangsta's Paradise" til "Amish Paradise." Jeg kan si så mye at Weird Al er en av mine favoritt artister gjennom tidene. Han ble født 23. oktober 1959, hans ordentlige navn er Alfred Matthew Yankovic, han har laget en haug med sanger og album, har hatt et eget TV-show og i 1989 kom han ut med filmen jeg og Mikael skal anmelde i dag: "UHF."

UHF tror jeg er den eneste filmen Weird A har laget. Ja han har laget musikkvideoer, hatt eget TV-show osv, men dette er i så fall den eneste langfilmen jeg vet om som har blitt laget. Siden Weird Al er ekspert på humor, så er det ingen tvil om at han kan lage en komedie, men spørsmålet er om den er god...

Mikael:

Filmen handler i hovedsak om 3 personer: George, Bob og Stanley Spadowski, hvor George er hovedpersonen. Vi finner ut at han er en person som ikke har helt orden på livet sitt, og sliter med å holde på en jobb. Når han får en lederstilling i en TV kanal av onkelen sin, blir ting litt bedre. Når en tidligere vaktmester, Stanley Spadowski, gjør en gjesteopptreden i et barneprogram, blir plutselig kanalen til den mest sette i byen. Derfra handler filmen for det meste om kappløpet mellom kanal 62 og kanal 8 med R.J Fletcher, hvor Fletcher kidnapper Stanley, og George må få ham tilbake. Filmen har en typisk 80-90 talls happy ending.

Erlend:

Filmens plott virker litt enkel hvis man tenker på det, men som alle komedier er ikke historien det viktigste, men alle vitsene som bare venter på og komme frem og få deg til å le. Til å være komedie så synes jeg faktisk dette er en av de morsomste komediene jeg har sett. Det er så mange vitser med i filmen at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Weird Al parodierer nesten alt, fra Raiders of the Lost Ark (som filmen begynner med å parodiere, på en god måte) til Tatt av Vinden. Vitsene er kreative og det er best jeg ikke forteller deg om alle vitsene for ellers ødelegger jeg filmen for deg.

Skuespillet er variert (noen gode, noen dårlige). Mine 3 favorittfigurer er George Newman (Weird Al) pga hans personlighet og oppførsel, Stanley Spadowski (Michael Richards) som har samme personlighet og sjarm som Langbein, og R.J. Fletcher (Kevin McCarthy, som har spilt i den eldste versjonen av Invasion of the Body Snatchers). Det jeg liker ved R.J er at han oppfører seg som en skikkelig klisjé skurk. Han har en ond latter, over-the-top reaksjoner på ulike ting og er bare så underholdene å se på. Jeg kjeder meg neppe når jeg ser på UHF.

Mikael:

Filmen har ganske klassiske vitser til å være en komedie, og ikke så spessiel humor. Den er likevel nøye planlagt, og det morsomte med filmen er film-parodiene. Særlig Rambo scenen kommer til hodet når man tenker på denne filmen. Det er likevel noe deler som ikke gir mye mening og som ikke er så morsomme, blant annet Raùl, Philo og en del andre karakterer som jobber for chanal 62. Så George og Stanley, og til siden også R.J Fletcher, står for det morsomte i filmen.

De gjør jobben sin meget bra, og gjør at man nesten ikke kan slutte å le gjennom filmen. De har både subtile, dumme og overraskende vitser, alle på hvert sitt tidspunkt av filmen.

Erlend:

Jeg sier meg enig med deg. Det er ikke alle figurene som ikke er spesielt morsomme eller interessante (jeg likte f.eks. ikke Philo selv eller Raúl), men jeg synes filmen gjør det godt igjen med geniale vitser og de 3 figurene jeg nevnte nettopp som jeg sa var mine favoritt figurer i filmen. Var det ikke for figurene eller vitsene, hadde jeg antageligvis ikke likt filmen.

Bottom line: Ekstremt morsom film og anbefales sterkt hvis du elsker komedie. Jeg gir filmen 10/10.

Mikael:

Meget bra film, som er både spennende og morsom. Filmen går litt over hva man kan forvente av en komedie når det gjelder plott, og den er i veldig mange stiler gjennom hele filmen. God, morsom og gjennomtenkt film.

10/10.

Matrix.

The Matrix er en av de mest kjente action-filmene noensinne laget. Den er fra 1999 og er regissert av Andy og Lana Wachowski.

The Matrix handler om Neo, en datahacker (spilt av Keanu Reeves) som en dag bestemmer seg for å joine en mystisk gjeng som viser han hvordan naturen og virkeligheten hans egentlig er, og hva slags rolle han spiller i denne krigen mot avansert teknologi. I filmen er ikke året 1999, men 2199, maskiner har tatt over verden (minner meg om noe) og han blir forklart at The Matrix er alt man ser, føler og lukter... Det er litt vanskelig å forklare nøyaktig hva "The Matrix" er, men de forklarer det i bedre i filmen.

Action-scenene og combat-scenene i filmen er virkelig fantastiske. Mesteparten er nok CG, men dette er en av de filmene hvor CG-effekten er virkelig på sitt beste, en av de beste action-scenene på film jeg har sett (andre filmer hvor jeg synes CG-effekt ser bra ut: Trolljegeren, Avatar (2009) og T2).

Keanu Reeves er veldig flink og kul som Neo. I de fleste filmer kan det virke som om han ikke har følelser når du ser uttrykket i fjeset hans, men dette er ikke en av de filmene hvor jeg synes han ikke har følelser. De andre figurene i filmen er også kule og flinke, jeg liker spesielt agentene som er på jakt etter dem hele tiden.

Jeg liker filmen på mange punkt og synes dette er en god og spennende film, men den er litt for rar + filmen kan virke lang i lengden og gir meg ikke en spesielt god følelse etter å ha sett den. Det er litt mye og følge med på og forklaringene gjør filmen mer komplisert. Filmen er som "Inception" kan man si, men skulle jeg valgt mellom Inception og Matrix, så sier jeg Matrix, mest pga at jeg synes Inception er for komplisert for meg. Dessuten er Matrix mye mer underholdene å se på enn Inception.

Karakter til "The Matrix": 7/10

Filmklisjéer.

Begrepet klisjé kommer fra trykkerikunsten som brukes for å gjenskape for eksempel et bilde. En klisjé i dag er oftest, og i overført betydning, en forslitt mye brukt utrykksmåte. I filmer er klisjéer som slow-mo, skurken skyter ikke ennå han har helten forran seg, nesten brukt i alle filmer som er blitt laget. I dag tenkte jeg å snakke om klisjéer fordi vi ser dem hele tiden i filmer, enten brukt om igjen fra andre filmer, eller gjort litt annerledes i en annen film. Det er egentlig et interessant tema å snakke om fordi det finnes så mange av dem.

Jeg vet ikke hvor mange klisjéer det finnes, men jeg har tenkt å snakke om de klisjéene som (jeg tror) dukker opp oftest i filmer. Noen av dem kan være gode eller dårlige eller er klisjéer vi kanskje ikke tenker på. For å holde det på et minimum så snakker jeg om 3-5 klisjéer pr. kategori. Kategoriene blir som følger: Tegnefilm og småklisjéer, horror-movie klisjéer, klisjéer vi ikke alltid tenker på, gode klisjéer og dårlige klisjéer.

Klisjéer vi ikke alltid tenker på.

Den digitale vekkeklokke regelen:

I alle film scener hvor det er zoomet inn på en digitalklokke, så vil klokken alltid være ett på timen eller ett på halv. Når så klokken bytter til klokkeslettet helten skal stå opp, spilles det også en sang (noen ganger et radioprogram, eller en alarmlyd) som er viktig for filmens handling. Jeg har aldri sett filmer hvor klokken er 5 minutter på eller 2-3 minutter på, men jeg tror det er fordi vi skal slippe å vente på at helten skal stå opp. Det kunne vært gøy å se 1 film hvor klokken ikke er ett på, men da vil den scenen bli nevnt i en filmanmeldelse og få negativ omtale.

Eks på filmer du ser den i: Groundhog Day, Detektor.

Laboratoriet scenen:

I nesten alle laboratorier scener på film, så ser vi på de fleste beholdere og begre at væskene er sterke klare farger som blå, rød og grønn. I virkeligheten er det ikke så sterke farger, de fleste væskene under eksperimenter er enten hvite, lysegule eller lyseblå.

Filmer du ser klisjéen: Basil the Great Mouse Detective, Charlie og Sjokoladefabrikken, Brødrene Dal og Mysteriet om Karl 12s gamasjer.

Avisen:

I tidsreise filmer som for eksempel "Back to the Future" så vil hovedpersonen plukke opp en avis for å se hvilken tid han er i.

Rot med biler:

Hvis du ikke er kjempeopptatt av film, så oppdager man kanskje ikke denne klisjéen så ofte.

En biljakt er vanlig i en actionfilm når enten hovedpersonen, medfigurer som politiet eller skurken jakter på en person de er ute etter, men når biljakten er over, ender det alltid opp med at en haug med biler er knust eller er spredt overalt og er ødelagt. Jeg vet ikke om det skjer på slutten av alle biljakter, men de fleste jeg har sett, ender opp i hvert fall i kaos.

Eks: Toy story, The Blues Brothers, Gone in 60 seconds.

MacGuffin:

Alfred Hitchcock fant på dette begrepet og forklarte dette til Francois Truffaut under et bokintervju. En "MacGuffin" er en gjenstand/en ting som driver handlingen fremover. Den er viktig for at filmen skal skje eller fortsette. En "MacGuffin" kan gjerne være papirer skurker er ute etter eller en bombe som er hovedårsaken for en ulykke i en film. Dette er en klisjé jeg oppdaget for en stund siden og som jeg virkelig ikke hadde tenkt på før.

Filmer du oppdager en "MacGuffin": BABEL (rifla), The adventures of Ichabod & Mr. Toad (skjøtet til bilen (Mr. Toad)), Back to the Future 2 (The Sports Alminac).

Gode klisjéer.

Slow-mo:

Slow-mo (Slow-Motion) gjør at en scene i filmen går dobbelt så sakte. Dette brukes gjerne i komedier, eller i action scener hvor det skjer noe dramatisk. I Action filmer brukes slow-mo for at vi skal se alle detaljer og for at vi skal se tydelig hva som skjer og hvorfor. slow-mo kan brukes dersom skurken skyter en kule, og kula treffer en av hovedpersonene, som gjør at han/hun dør etter scenen. I komedier brukes slow-mo for å vise hvor teite figurene oppfører seg og at de roper noe som "NO" for å skape mer humor. Klisjéen for min del passer best i komedie fordi da får de en scene til å se så dum ut, at man ler.

Fortiden:

En figur i filmen har hatt en forferdelig fortid som har forvandlet dem til den de er. Det involverer noe forferdelig de har gjort, eller døden på et familiemedlem som har psykologisk terrorisert dem i årevis. Dette gjør at når fortiden blir forklart detaljert av (hoved)personen, for han/hun bedre oppbygning og man kan få bedre sympati med personen + at vi forstår figuren bedre.

Eks: Batman (1989), Who framed Roger Rabbit, The Princess Bride.

Å holde pistolen sidelengs:

I visse actionfilmer (og sjeldent komedier) så vil det hende at hovedpersonen/ skurken vil snu pistolen sidelengs og skyte. Men det er egentlig ikke noen vits i å gjøre det fordi den hjelper ikke personen å sikte bedre eller at kulen går fortere, men det som gjør klisjéen så bra er at det bare ser tøft ut. Jeg er ikke sikker på hvorfor det ser tøft ut, kanskje det bare er en måte å si "jeg er så tøff at jeg vil holde pistolen på en annen måte enn det alle andre gjør."

Eks: The Good, The Bad and The Ugly (en scene i filmen hvor Tuco skyter en mann mens han bader), Superbad, Date Night.

Horror-Movie Klisjéer.

Forkledning:

I slasher-filmer så har seriemorderen på seg en maske for å skjule sin identitet.

Eks: Friday the 13th (nesten alle filmene), Halloween.

Sex-loven:

Hver gang noen har sex i en skrekkfilm, så er sannsynligheten for at begge to blir drept av morderen svært høy. Eks: Død Snø, Friday the 13th.

Det er ikke over ennå!:

Mot slutten av en skrekkfilm så beseirer hovedpersonen skurken i en slags combat eller noe lignende som gjør at skurken faller til bakken og blir liggende, og da tror helten/ heltinnen at det hele er over, men før de vet ordet av det, så er morderen på beina igjen. Eks: The Terminator, Halloween.

Barn i filmer:

Et barn i en film blir aldri drept/ dør i filmen. Det er nok fordi folk vil synes det ville bli for trist, men hvis barnet skulle bli drept, så får vi ikke se scenen hvor den dør. Jeg synes det er greit at de ikke dør, men det er i noen filmer jeg skulle ønske de tok flere sjanser.

Eks i film hvor barn ikke dør: noen av Friday the 13th filmene, re-maken av "Poseidon."

Eks i film hvor barn dør: re-maken av Dawn of the Dead.

Tegnefilm og småklisjéer:

Klippekant regelen:

I tegnefilmer som Looney Toons, så hender det at en tegnefilmfigur løper utfor en klippe, men det rare er at han/hun ikke faller ned med en gang, de blir stående i luften helt til de ser ned. Til og med når de treffer bakken ligger ikke kroppsdeler eller lem spredt utover bakken, de lager bare et digert hull i bakken, eller så krasjlander de bakken og er like hel. Dette bryter fysikkens lover og er brukt i tegnefilmer hele tiden for å skape humor.

Ikke kast skatten i luften!:

Dette er en klisjé som blir brukt når en tegnefilmfigur finner en skatt (skjer ikke i TINTIN). Isteden for at tegnefilmfiguren åpner og ser og så lukker kisten, så jubler han/hun etter at han/hun har sett hva som er oppi og kaster gullet opp i været bare for å vise oss hvor glad han/hun er. Det som er så irriterende er at figuren ikke plukker opp det han/hun har mistet, men bare lukker lokket og tar den med seg. Det er så frustrerende å se på figurer ikke plukke opp ting de mister!

Trailer-klisjéer:

I trailere, spesielt i trailere for en ny komedie så spilles det en musikk som skal være lystig, men når det kommer en viss vits etter at alle skuespillerne er blitt nevnt, stoppes musikken, etterfulgt av en vits som for det meste ikke er god. Det var greit før, men i dag brukes det litt for ofte og jeg er blitt temmelig lei av det.

I trailere som ikke er komedie så hender det at når en ny scene fra filmen skal dukke opp, så fader de til svart, og viser oss den neste scenen. Det er greit å bruke det noen ganger, men i trailere fader de for mye. Jeg tenkte ikke på det før, men jeg har begynt og bli mer og mer lei av det nå. Tips: neste gang du ser en trailer som fader til svart, tell hvor mange ganger de gjør det.

På tide å snart gi seg, men før det skal jeg snakke om 3 klisjéer til, som jeg mener er brukt for mye og er rett og slett for dumt å bruke i dag.

Dårlige klisjéer.

Nær-kysset:

Når en helt og en heltinne skal til å kysse hverandre, til og med når leppene deres er omtrent 3cm fra hverandre, blir de alltid avbrutt av en lyd eller en person som vil fortelle dem noe. Jeg vet ikke hva som er poenget med det, men jeg er luta lei av denne klisjéen. Det er så irriterende!

Overfeiret slutt:

Dette skjer for det meste i barnefilmer eller familiefilmer. Det skjer etter at de har beseiret skurken og før filmen er slutt. Den inneholder en sang som nesten alle kan og alle figurene danser og jubler (og synger noen ganger med). Det er fint at man viser at alt gikk bra til slutt, men denne klisjéen er bare for dust og så utrolig teit å ha med. Det er som om filmen da prøver å si "Hurra! Du har nettopp sett verdens beste film!" Når jeg ser slike slutter blir jeg flau og føler at slike slutter ødelegger filmen litt.

Eks: Flushed Away, Shrek 2, Horton hears a who (den utgaven med Jim Carrey som Horton).

Og nå den verste og dårligste klisjéen som finnes...

Dumme skurker:

Dette skjer nesten hele tiden i nesten alle filmer og serier. Scenarioene er slik:

Den første er at skurken peker en pistol på helten. Han har han akkurat der han ønsker'n, han kan drepe han. Nå! Men isteden for å trekke i avtrekkeren, så snakker han. Der er jo da så klart at helten ser sin mulighet til å flykte. Denne klisjéen er så dust at det ikke er til å tro. Hvorfor bruker de den så ofte? Det var ment for å lure publikum før, men i dag lurer den ingen. Den er for ofte brukt og jeg føler at noen burde gjøre en ny tvist på klisjéen.

Hva med dette:

Helten kommer inn i samme rom som skurken, men skurken skyter, for så å snakke, men så viser det seg at helten har på seg en skuddsikker vest og slår til skurken når skurken planlegger å skyte hodet til helten.

Den andre scenarioen er at skurken har lurt helten i en felle, men isteden for å skyte, så setter skurken helten i en dødsfelle som skurken tror helten ikke kommer seg utfra. Men så viser det seg at helten kommer seg ut likevel og så tar han skurken etterpå for å stoppe hans onde plan.

Begge scenarioene er brukt for mange ganger og begge versjonene er like dumme og dårlige.

PS: det hender noen ganger at helten har en sjanse til å drepe skurken, men så gjør de det ikke allikevel (skjer i "Fright Night" og "True Grit). Jeg sier det samme som Tuco:"When you have to shoot, shoot don´t talk."

Bottom Line: Klisjéer kan variere. Noen ganger er vi klar over dem og vi elsker dem, men noen ganger får du lyst til å slå Hollywood i fjeset og si "Hey! Kutt det ut!"

Det er også så mange klisjéer der ute at hvis jeg hadde fortalt deg om alle som fantes der ute, måtte jeg ha skrevet en bok om det. Det trengs ikke fordi det er det allerede gjort. Vil du lese/se flere, les "The Bigger Little Book of Hollywood Cliches" av Roger Ebert. Jeg ville bare gi deg en smakebit av filmklisjéer vi ser noen ganger. Se flere filmer, så kanskje du oppdager nye klisjéer ingen har fått med seg før.

The Silence of the Lambs.

Hva kan man si om Hannibal Lecter? Han er en av de mest kjente skurkene på film og definitivt en av de skurkene som fanger min interesse. Jeg vet ikke hvorfor, men det er bare så spennende å se han på film, han snakker truende, du vet ikke om du skal stole på han eller ei og han er gal + at han er kannibal (betyr at for eksempel et menneske spiser andre mennesker). For å ære han har jeg tenkt å anmelde (muligens) den mest kjente thrilleren "Silence of the Lambs." Jeg så den for ikke så lenge siden og skal jeg være ærlig, likte jeg denne filmen veldig godt. Den var skummel, spennende og virkelig creepy å se på. Filmen er fra 1991 og er basert på boken av samme navn. Jeg har ikke lest boken, så jeg vet ikke hvor godt filmen forholder seg til boken.

Filmen handler om en FBI lærling ved navn Clarice Starling (Jodie Foster) som blir dratt ut av treningen sin for å etterforske en seriemorder ved navn Buffalo Bill (Ted Levine) som kidnapper og dreper kvinner. Etterforskerne antar at en psykopat vil best kjenne tankene til en seriemorder. Det er derfor de sender Clarice til et sinnsykehus for å intervjue den beryktede psykopaten Hannibal Lecter (Anthony Hopkins). Han inngår en avtale med Clarice at han vil hjelpe hun, bare hvis hun forteller til Hannibal om hennes fortid. Akkurat hvorfor han vil vite om hennes fortid er jeg ikke sikker på, han er vel bare gal og for at han skal hjelpe hun, vil han nok få sympati med hun hvis han vet mer om hennes fortid.

Forholdet mellom Clarice og Hannibal er det som fanger min største interesse i filmen. Til å begynne med virker hun redd for Hannibal, mens han er helt rolig og ser ut som om han har alt planlagt. Men vi kan jo forstå at hun er redd for han. Måten han oppfører seg og måten han snakker på kan virkelig få deg til å lure på hva han kommer til å gjøre med Clarice. Vil han drepe hun eller ikke? Det er det filmen vil at vi skal undre på. Man kan godt si at Clarice blir modigere utover filmen fordi hun vet at den eneste måten å fange Buffalo på er å snakke med Hannibal (uansett hvor redd hun er). Det er et creepy forhold for å si det enkelt.

Skuespillet er virkelig troverdig i filmen. For meg føles det ikke ut som om noen spiller, men at de er. Stemningen i filmen gir meg også en guffen følelse gjennom kroppen. I denne filmen var jeg ikke sikker på når det skulle skje noe skummelt, og når det skjedde, da var jeg redd. Keep in mind: jeg har sett mange skrekkfilmer i livet mitt og er ikke så lettskremt ellers, men dette er en av de filmene som virkelig skremmer meg. Det liker jeg ved filmen.

Det som jeg ikke er helt fornøyd med i filmen er selve mordsaken. Jeg prøver ikke være streng eller kritisk med filmen husk på at jeg liker filmen veldig godt, men det er bare det at hvis man har sett mange skrekkfilmer/mordsaker før, så kan man nesten gjette hvordan dette skal gå (jeg skal ikke spolere slutten for deg). Mordsaken virker litt gammeldags og noe man har sett før føler jeg. Det er noe av dialogen (ikke mellom Hannibal og Clarice) som også virker trøttende på meg.

En ting jeg lurer på (som ikke er ment for å klage på filmen) er hvorfor filmen er kalt "Silence of the Lambs"? Filmen på norsk heter "Nattsvermeren" og det er det som passer best fordi en nattsvermer spiller en stor rolle i denne filmen og ikke et lam. Det er en scene i filmen hvor Hannibal og Clarice snakker om lam som har noe med Clarice's fortid å gjøre, men da kalte de det "Screaming of the Lambs" og ikke "Silence of the Lambs." Jeg føler at tittelen på engelsk burde vært også nattsvermeren (engelsk oversatt fra norsk).

Bottom Line: Skummel film, gir meg en guffen følelse i kroppen når jeg ser filmen, spennende og interessant og se på, mest pga Anthony Hopkins utrolige framføring som Hannibal. Clarice er også god, men ikke like memorable som Hannibal.

Karakter: 8,5/10